DAGENS PROGRAM I DOMKIRKEN
10.00 - 16.00: Åpen Kirke
11.00: Høymesse
19.00: Aftensang (utgår av og til pga. konsert) 

05. februar 2012 kl. 11:00
Høymesse på samefolkets dag
05. februar 2012 kl. 19:00
Aftensang

Tårnet

Helt fra kirken sto ferdig i 1697 syntes byens befolkning at tårnet var for lavt og lite verdig landets domkirke. Men først ved ombyggingen i 1850 under arkitekt Alexis de Chateauneuf fikk kirken sitt nåværende tårn, med den karakteristiske bronsekuppelen. Den hollandske murstenen som man brukte da kirken ble bygget, var det ikke lenger mulig å skaffe, og man kan tydelig se hvor tårnet ble påbygget.

Brannvakten
Domkirken var lenge den høyeste bygningen i byen, og et godt utkikkspunkt for brannvakten. Ved påbyggingen ble det etablert et vaktrom i tårnet, 80 meter og 197 trinn over bakken. Vaktrommet, som er plassert i bronsekuppelen der hvor denne smalner av, har åtte vinduer mot alle kanter av byen. Her holdt tårnvaktene utkikk natt og dag. Selve brannstasjonen lå i bygningen ut mot Karl Johans gate, hvor menighetskontorene nå ligger. Dette var byens hovedbrannstasjon fra 1856 til 1941. Brannskudd og klokkeklang ga varsel om brann til byens befolkning. Et rødt flagg ble heist ut av vinduet om dagen, og en fakkel om natten, i brannretningen.

Ettersom byen krøp nærmere kirken og bygningene rundt ble høyere, ble tårnets betydning i brannberedskapen svekket. Med moderne teknologi – telefon og telegraf – ble tårnvakten både gammeldags og overflødig.

Brannvakten er i dag museum.

Tårnuret
Tårnuret er fra 1718, og er landets eldste igangværende kirkeurverk. Mot slutten av 1600-tallet var det stadig mer vanlig nedover i Europa at folk eide sine egne lommeur. Men ikke alle i Christiania hadde råd til dette, og da kirken ble bygget kostet byen derfor på seg et kirkeur – med minuttviser, også en nyvinning fra kontinentet. Historien forteller at en svensk falskmynter tilbød seg å lage urverket, mot å få ettergitt dødsstraffen. Imidlertid tilkalte man en engelsk urmaker, som installerte et urverk han hadde med seg. 
Dette uret viste seg tidlig ikke å være helt pålitelig, og har siden vært gjenstand for reparasjoner, og et samtaleemne på byen. Hvordan det gikk med falskmyntneren forteller ikke historien.

Kirkeklokkene
De fem kirkeklokkene som ringer inn til gudstjenester og høytider, har til sammen en vekt på ca. 4,5 tonn. Storklokken på 1,6 tonn har en spesiell historie: Metallet i denne klokken skriver seg fra Hellig Trefoldighetskirkens klokker som brant ned i 1686. Inskripsjonen som klokken fikk ved en senere omstøping gir hovedtrekkene i denne saga:

"Jeg først meg høre lod i Stadens første kirke Som av den Hellige Treenighed var kaldt - 1639.
Men der en Ildebrand forbød mig der at virke - 1686.
Jeg strax fornyet blev til forrige Gestalt - 1687.
Og i Vor Frelsers nyopbygte Kirke siden 1699.
Betjente Stadens Folk til jeg omsider brast - 1763.
Ved egne Midler der omstøbtes, at mens Tiden Omvexler maa til Guds Ære blive fast."

I 1835 brast storklokken påny, men ble i omstøpt og noe forstørret skikkelse tatt i bruk igjen samme år. Den uheldige skjebnen forfulgte imidlertid denne ærverdige klokken - i 1859 sprakk den enda en gang. Omstøpningen av storklokken var klokkestøper Ole Olsens første store arbeide. Opphengningen av en så stor klokke var en komplisert affære, det ble til at klokkestøperen selv skulle lede dette arbeidet, mot et honorar på 100 daler. Det var en stor dag for Ole Olsen, og han opptrådte i flosshatt. Da alt var klart til å heise klokken opp i tårnet, oppsto det en kontrovers mellom klokkestøperen og brannfolkene som skulle hjelpe til. - Dere har for dårlige heisegreier, mente Ole Olsen. Men det ville ikke brannfolkene høre på. Den som fikk rett var imidlertid klokkestøperen. Klokken var bare så vidt kommet opp fra bakken da tauet brast, og 1600 kg bronse gikk i bakken så grunnen ristet. Men Ole Olsen hadde gjort godt arbeide. Klokken besto denne uventede prøven, og den har holdt senere også, og har nå tjent hovedstadens folk i snart 150 år.