Første natt i Domkirka - stemningsrapport
Klokka er halv fem om morgenen natt til lørdag 1. mai. Vi sitter ved inngangen til Domkirka og ser utover Stortorget, Anne Mette, Bjørnar og jeg. Sammen har vi vært på vakt de siste fem timene, foren døgnåpen kirke i Oslo sentrum.
Vi har litt over tre timer igjen av vakta. De to tunge kirkedørene er slått helt opp. Akkurat nå er det
nesten ikke folk å se. Av og til dukker det opp en skater eller en syklist i Torggata. En og annen drosje
ruller nedover fra Grensen og svinger videre mot Jernbanetorget. Noen småfugler synger.I løpet av
natta har mange folk vært innom.
Kåres orgelkonsert klokka ti samlet litt over hundre, og studentprestenes Jakobsmesse ønsket natta
velkommen med nesten like mange deltakere. Så forsvant turistene og de som kom for arrangementene,
og kirka var en kort stund tom. Et åpent sted, hvor folk kunne komme inn og være aleine. Vi dempet lysene
litt, så ikke alle skulle trenge å være så synlige for hverandre. Og folk kom. Det var nye landsmenn, eldre
Osloborgere og unge studenter med en pause fra utelivet. De gikk forsiktig innover i det dunkle kirkerommet.
Noen knelte ved alterringen, andre tente lys eller satt bare stille i benkene. Noen ønsket en prat, og med tre
verter hadde alltid en av oss nok av tid. Senere på natta møtte vi folk ute på kirketrappa, der de gikk forbi på
vei hjemover. Mange var overrasket over at kirka var åpen. Noen ble rørt av å bli ønsket velkommen inn.
Nå er det stille på Stortorget. Men snart vil de komme: Noen morgenfugler, tidlig oppe for å kjenne på
maimåneden før alle andre. Vi lar kirkedørene stå vidåpne, så skal i hvert fall husene, småfuglene og drosjene
se det. Og kanskje kan de som våkner urolige eller uthvilte kjenne en hviskende stemme fra de stille
sentrumsgatene: Kirka er åpen også nå. Kirka er åpen også nå.
Gateprest for ungdom Jan Christian Nielsen
< tilbake